Den såkalte høyreopposisjonen

Dagens Næringsliv setter i lederen ”Pinlig opposisjon” 26. november fingeren på den manglende opposisjonen i Norge. Det vil si: Den manglende opposisjonen til høyre for Arbeiderpartiet. For å sitere: De er like redd for fagbevegelsen som statsministeren, og legger seg kloss opp til regjeringens overforbruk i neste års budsjett.

Jeg kunne ikke vært mer enig, og bekymret, på landets vegne. I ei tid hvor vi overforbruker oljepenger, sykefraværet stiger og landet skriker etter reformer, skal man kappes om å tilfredstille Jan Davidsen. Slikt blir det i alle fall ikke ny kurs av.

Den samme situasjonen har vi beklageligvis også i Trondheim kommune. Man kan si mye rart om de rødgrønnes rause pengebruk, men jeg finner betydelig trøst i at det pengepolitiske alternativet fra den såkalte høyresiden i Trondheim kan ødelegge nattesøvnen til den sindigste nordtrønder (eller hedmarking..). Ta for eksempel Høyre, som assosieres med en moderat økonomisk politikk. Med den ene hånden svinger de pisken over rødgrønn uansvarlig pengebruk, mens de med den andre handa raust deler ut penger til alle gode formål forsmådd av de rødgrønne (og helst litt til).

Så kan de påstå til de blir blå (som de åpenbart ikke er) at de har så mange andre virkemidler fordi de vil konkuranseutsette og omstille. De tror det kanskje selv, men de lurer ikke meg. Penger er som regel penger når alt kommer til alt. Så får vi snart fasiten på om det blir som det har brukt å være, at Rødts Arne Byrkjeflot gremmes over å nær overgås av de borgerliges alternative budsjetter. Synd for Byrkjeflott og synd for byen.

Men for meg som ønsker rødgrønn politikk er dette intet annet enn en kjempefordel. Pengeøsende vingleopposisjon er den sikreste veien til rødgrønn valgseier. For velgere er nok som folk flest. Dersom de ønsker rødgrønn politikk så velger de originalen, ikke en blek kopi.

Skolenedleggelser

TV2 kjører et voldsomt fokus på alle de skolene som er blitt lagt ned av den rødgrønne regjeringa (eller var det på grunn av den rødgrønne regjeringa?). Det blir blant annet pekt på senterpartistyrte Meldal som har vedtatt å erstatte 4 grendeskoler med en sentral skole i kommunesenteret. Skolestruktur er noe av det mest ømtålelige som kan diskuteres, og det vekker garantert engasjement. Jeg tror likevel at de aller fleste skolenedleggelser her til lands har vært hovedsakelig pedagogisk begrunnet. Problemet er vel her, som ellers i samfunnet, at krav til forandring og bedre bruk av de samlede ressursene, først skjer når økonomien er presset. Slik ser det lett ut til at alle skolenedleggelser begrunnes med økonomi.

Jeg har bladd litt i historiebøkene fra min heimkommune Nærøy hvor skolestruktur har vært et stridsspørsmål så lenge jeg kan huske, og åpenbart mye lengre enn det. Nærøy er en kommune med 5000 innbyggere, og i skrivende stund med 9 skoler. Jeg prøvde å summere hvor mange skoler det var når pappa var liten, men kan ikke annet enn å anslå rundt 30. Hver og en av disse nedleggelsene ble møtt med kamp. Selv en senterpartist som i sin tid ville demonstrere mot nedleggelse av det lokale postkontoret (les:meg), tror ikke at noen savner de resterende 21 skolene i betydelig grad.

Dette fordi skole er mer enn et bygg der elever samles for undervisning. Skole er en pedagogisk arena og en sosial arena, hvor kravene til faglighet, kompetanse og skolemiljø blir stadig viktigere. Dette må hele tida veies opp mot hensynet til elevenes reiseveg og betydningen for lokalmiljøet. Når bestemor i sin tid ble rodd over fjorden på internatskole hver tredje uke, så var det i et annet samfunn enn dagens. Jeg tror lokalpolitikere flest gjør gode vedtak som handler om at samfunnet forandrer seg, infrastrukturen forandrer seg og elevenes behov forandrer seg. På godt og vondt, men heldigvis mest på godt.

Nei Nei Nei

Jeg trodde virkelig at regjeringa ville ta til fornuft vedrørende avgift på biodrivstoff, men den gang ei. Selv om to av tre regjeringspartier åpent har tatt til orde for at avgiften må bort, og jeg har til gode å treffe en Ap-politiker som helhjertet forsvarer avgiften, så velger regjeringa å presse dette gjennom. Er det et behov for maktdemonstrasjon fra Aps side? I så fall er det helt unødvendig, vi har alle skjønt at makttyngdepunktet i regjeringa er flyttet.

Men verst er vedtaket for utviklinga av fornybare energikilder. Biodrivstoff står for en forsvinnende liten del av det totale drivstofforbruket her til lands, og skal dette endres trengs kraftfulle virkemidler. Ikke minst dersom vi skal lykkes med å få på plass en kommersiell utvikling av andregenerasjons biodrivstoff, drivstoff basert på avfallsprodukter. Det synes noe parodisk når regjeringa etablerer Transnova, senter for å fremme bruk av miljøvennlig drivstoff, med den ene handa, men pålegger avgift på det samme drivstoffet med den andre handa.

Veid og funnet for tung

Som et tiltak mot fedme ønsker Helsedirektoratet å gjeninnføre veiing av skolebarn. Helsesøster skal veie og måle alle elever i første, tredje, sjuende og tiende trinn. For å hindre stigmatisering kan man reservere seg mot veiing eller ”stå med ryggen til slik at de ikke får vite resultatet av veiingen”, sier Knut-Inge Klepp i Helsedirektoratet til Adresseavisen.

Det kan være gode grunner til å overvåke den delen av folkehelsa nøyere. Men det virker noe overilt å innføre rutineveiing som grep. Det burde løses på bedre måter:
1. Vi trenger en skolehelsetjeneste med tid og ressurser til å ta seg av barn og unges helseutfordringer, ikke bare gjøre rutineoppgaver. Helsesøster bør få tid til å snakke med ungene, ikke bare veie ungene.
2. Fylkesmannen har avdekt at maten i skole og SFO generelt er for usunn. Sunn mat i skolen burde være en forutsetning.
3. Alle barn bør være i fysisk aktivitet hver dag, og alle skoler må legge til rette for dette. Alle må aktiviseres, slik at ikke bare de mest aktive ungene blir enda mer aktive.
4. Helsedirektoratet bør snarest be politikerne om å øke avgiften på usunn mat, og fjerne avgift på sunn mat. Det er noe galt fatt når jeg betaler 6,90 for 1,5 liter brus på butikken, men 14 kr for en liter økologisk melk.
5. Sist, men ikke minst: Et usunt forhold til egen kropp og vekt er like skadelig om man veier for lite som hvis man veier for mye. Voksne bør være positive forbilder for barna, og gi barn et sunt forhold til kosthold og egen kropp. Der svikter mange av oss, med god hjelp fra populærkulturen.

Take a Chance on Jan Mehlum

Det mangler ikke gode, skandinaviske krimforfattere. Jeg har stor sans for både Jo Nesbø, Camilla Läckberg og Arnaldur Indridason, forfattere som alle selger i bøtter og spann, og med god grunn. Jeg vil likevel slå et slag for en norsk krimforfatter som ikke får like mye oppmerksomhet: Jan Mehlum.

Jan Mehlum har gitt ut om lag ti romaner med advokaten Svend Foyn i hovedrollen. Svend Foyn er som krimhelter flest litt rufsete i kanten, har et omtrentlig forhold til loven og med hang til en god Cognac. Dog ikke så rufsete og uharmonisk som Lisbet Salander, og ikke like glad i brunt brennevin som Harry Hole. Han er mer en jordnær og snill utgave av Kurt Wallander.

Mehlum skriver hjertevarm krim med gode intriger, levende karakterer og mye humor. Han er opptatt av ”de svake” i samfunnet, uten at det blir sosionomkrim av det. Jeg synes romanene hans er både ekte, spennende og litt annerledes, samtidig som de forteller gode historier. Så neste gang du vurderer en bestselgerkrim anbefaler jeg å gi Jan Mehlum en sjanse. "Den siste dansen" kan være vel verdt å starte med.

Mer om Jan Mehlum og hans forfatterskap her

Myteknusing om skoleresultater

Nå kan man diskutere til man blir både rød og blå (noe de mest iherdige i diskusjonen stort sett er) for og imot offentliggjøring av nasjonale prøver. Personlig har jeg kommet til at åpenhet om skolens resultater nok har kommet for å bli, og det er kanskje like greit. Spørsmålet er om man bruker kunnskapen godt nok.

Som skoleeier i Trondheim gleder det meg at de nasjonale prøvene slår i hjel mange myter om hva som er de beste skolene. Her er noen eksempler:

1. De skolene med mest "ressurssterke" familier har best resultater (målt i sosiodemografiske faktorer)
FEIL: Trondheims "beste" offentlige barneskole er Romolslia som scorer svært lavt på sosiografiske faktorer.

2. Resultatene er best på små skoler
FEIL: De små grendeskolene Rye og Bratsberg er våre "dårligste" barneskoler

3. Åpne skoler er dårligere for læringsmiljøet
FEIL: Eberg og Blussovoll skole er av de aller beste skolene, og er åpne skoler som det har vært mye kontrovers rundt

4. Store skoler er dårlige for skoleresultatene
FEIL: Både Byåsen og Åsvang, som er svært store barneskoler, har gode resultater

Skolene har en stor utfordring med å bruke testresultatene til å bedre kvaliteten. Men jeg synes iallefall det er interessant å få knust endel myter om hva som er den beste skolen. Det viser at det er mye mer opp til skolen å få gode resultater enn hva man har lett for å tro. Det er ingen fasit på hva som er riktig, og det er også mulig å utjevne sosiale forskjeller. Heldigvis.
Resultatene ligger hos Adresseavisen

Verden vil bedras

I går ble jeg tilbudt Voss drikkevann på designerflaske til 100,- kr literen på Gardermoen. I dag diskuterer vi utbedring av reservevannskilden til Trondheim Kommune i formannskapet, en helt nødvendig og riktig investering. Noen er bekymret for de økte kommunale gebyrene som følge av at vi gjør investeringer som sikrer oss tilstrekkelig drikkevann av høy kvalitet. Folk flest liker jo ikke avgiftsøkninger som kjent. Jeg kunne tenke meg å vite hvor mange flasker Voss drikkevann denne avgiftsøkningen kunne finansiere...